Februar har fortsatt i samme fantastiske spor som januar, mye snø, kaldt og veldig bra med hønsehauk. Sørsiden på skogskjulet fortsetter å levere, her er det lagt til rette for å ta blinkskudd som virkelig skiller seg ut med et fantastisk motlys. 13. februar 2025 var nettopp en slik dag, lyset var helt magisk, vi satt bare stille og ventet på at stjernen skulle entre scenen. Så ut av intet kommer plutselig hauken, den lander i gadden med fult vingestrekk. Vingene lyser opp som gullvinger i det varme motlyset, og skrikene fra hauken kjennes langt inn i sjela, en naturopplevelse av de helt sjeldne.
På vei opp til Haukås forleden traff jeg på to jegere, jeg spurte hva de jaktet på. Rev fikk jeg til svar, jaha, hvorfor spurte jeg, det var vistnok god viltpleie. Etter litt prat kom det frem at de åpenbart levde i villfarelsen om at både rev og hønsehauk forsynte seg så mye av skogsfugl, at det nesten ikke var noe igjen. Jeg ga klar beskjed om at det nok var helt andre årsaker til at det var dødt i skogen, deriblant hard skogsdrift.
Jeg fortalte også om både reven og hønsehaukens plass i verdikjeden, og at vi i dag har mer kunnskap om rovdyr og rovfuglers rolle i naturen, enn det vi hadde før. Forsøker vi å fjerne en art, så får det konsekvenser. Alle artene fyller sin nisje i økosustemet, alle arter har sin plass. Å gjøre reven til syndebukk for alle feil vi mennesker gjør mot naturen, det opprører meg.
Hvorfor tro vi mennesker at vi vet bedre en naturen som har utviklet seg over millioner av år? Alle arter har funnet sin plass, de vet hvor de hører hjemme. Samtidig foregår det også en utvikling, for naturen er ikke statisk, den tilpasser seg hele tiden, men naturen har det ikke travelt, den utvikler seg over tid. Det er bare så trist at noen tror man kan forvalte naturen med våpen, hva med å gjøre en innsats som nytter, ta bedre vare på skogen, plante trær som gagner biologisk mangfold. Vel, jegerne fikk uansett klar beskjed om å holde seg langt unna min eiendom.
Dagen etter dukket det opp en vakker rev foran skjulet, jeg kjente en stor indre glede, var dette en takk fra naturen? Jeg velger å tenke det, jeg har troen på karma.
På sørsiden av skogskjulet fotograferer vi hønsehauken på seks-syv meters hold, noe som gir fine portrettmuligheter. Bildet over er tatt med Olympus sin 150-400 TC 1,25. Med den innebygde telekonverteren på får jeg 500 mm. Noe som tilsvarer utsnittet til en 1000 mm på fullformat. Bildet er minimalt beskåret.
Som nevnt tidligere får vi stadig ny kunnskap, viste du at fuglene i skogen drar nytte av hønsehauken? "- Fuglene ser ut til å være i stand til å oppdage og vurdere farene de og reiret deres står overfor, og tilpasse seg dette, sier forsker Magne Husby ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.
En studie utført av finske og norske forskere viser at både små sangfugler og større fugler som jerpe, er i stand til å dra aktivt nytte av at det finnes hønsehaukreir i nærheten.
For selv om hønsehauken utgjør en fare for de voksne fuglene, så holder den også reirplyndrere i sjakk i området."
Les mer på https://www.forskning.no/fugler-partner-dyreverden/smafuglene-drar-nytte-av-honsehauken/1005887
Når man har motlys blir også småfuglbildene veldig spennende. Her er det en dompap som kommer inn for landing.
Commenti