Vi har lagt en fantastisk sommer bak oss her i Haukås, en sommer som både har vært travel, men også veldig givende. I tillegg til at mange har besøkt skogskjulet denne sommeren, så har vi også gjennomført tre flotte workshopper her på småbruket. Dette ga mersmak og det vil derfor også settes opp tre nye sommerkurs i 2025.
Vi har hatt mange fotografer innom skogskjulet denne sommeren, noe som har vært både artig og veldig hyggelig. Mye av gleden ved å drive skogskjulet er nettopp å se begeistringene hos fotografene som reiser hjem med proppfylte minnekort og smil som nesten går hele veien rundt. Mange av de besøkende har fått se grevling for aller første gang, "jeg ante ikke at de var så fine og flotte!" Dette er bare en av mange hyggelige kommentarer jeg har fått høre nå i sommer om grevlingene. Og er det noe vi trenger, så er det nettopp det, at det fortelles nye historier om vår fantastiske natur. Grevlingen har dessverre fått et ufortjent dårlig rykte, nå håper jeg nye historier kan endre det synet.
Når sommeren nå legges bak oss, så endres også tidene for inn og ut av skogskjulet. En av stjernene mange kommer for å oppleve er hønsehauken. Og akkurat nå er vi inne i høysesongen for hønsehauk, en sky og vaktsom fugl som svært få har sett. Grunnen til det er at den holder seg skjult i skogen og sjelden eksponerer seg for oss mennesker. Gjennom noen år har jeg regelmessig lagt ut åte ved skogskjulet og bygd opp fortrolighet til flere individer, som regelmessig er innom og forsyner seg med mat. Dette gir unike muligheter for de fotografene som besøker skogskjulet. Et nærmøte med denne mektige rovfugfuglen er rett og slett magisk, og ikke noe man glemmer med det aller første.
Med erfaring og kløkt, så har jeg lagt til rette for et fantastisk samarbeid, der hønsehauken får mat, og fotografene får et unikt og sjeldent innblikk i hønsehaukens liv. For at dette skal fungere optimalt, så må fotografene enten ankomme seint kvelden før og overnatte, eller tidlig om morgenen i god tid før det lysner. Hvis ikke kan man risikere at hønsehauken skyr plassen.
Men det er flere stjerner ved skjulet som det må tas hensyn til, nemlig grevlingene! De kan komme tuslende framfor skjulet fra 21:00 og utover kvelden. Så frem til grevlingene går i hi i midten av oktober eller begynnelsen av november, så må fotografene være på plass før 21:00. Nettopp for ikke å forstyrre grevlingene. På grevlingene bruker jeg videolys slik at man kan fotografere selv om det er mørkt. Lyset slås av når man legger seg.
Når det gjelder fotograrfering av hønsehauk er det noen ting man må passe på. Nøtteskrikene og nøttekråkene er raske til å varsle når hauken er i nærheten. Kraftig sjoing og intens kjefting gjør at fotografene må være på vakt. Hauken er nå rett i nærheten! Med et vaktsomt blikk gransker hønsehauken gluggene der fotografenes objektiver stikker ut. Dersom strikken rundt objektivet ikke er strammet til kan den lett få øye på fotografens fingre som beveger seg og da kan den bli skeptisk. Raske bevegelser på objektivene vil også gjøre den skeptisk, høye lyder likeså. Hvis den ikke har blitt skremt, så vil den bevege seg ned på åte og begynne og spise, men dette kan ta alt fra ti minutter til timer, eller at den ikke kommer ned i hele tatt. Men kommer den ned og begynner å spise, så kan man forsiktig begynne å bevege kamera millimeter for millimeter mot hauken. Slipp aldri øyekontakten med hauken, når haukens hode er vendt bort, så beveger man kamera sakte, så stopper man opp når hauken ser i fotografens retning, etter hvert vil man få objektivet i posisjon, pekende i retning der hauken sitter.
Når hauken er ferdig med måltidet vil den som oftest tørke nebbet. Da hopper den opp på en nærliggende gadd og starter prosessen med å få gjort reint nebb og klør. Heretter kan to ting skje, den kan finne seg en gadd og sitte der og fordøye maten, eller den kan flakse av gårde og bli borte en stund, alt avhengig av hvor mye den har spist.
Av erfaring bør man ikke peke objektivene oppover dersom hønsehauken sitter høyt oppe i et tre. Dette kan være med på og gjøre den skeptisk, det beste er å vente til den har kommet ned og begynt å spise. Er man heldig og har objektivet tilfeldig pekende i retningen der hauken lander, så har man gode odds for å få fine bilder, men igjen man må utvise største grad av forsiktighet så man ikke skremmer bort hauken. Følg hele tiden med på haukens adferd, blir den stram i nakken og stiv i blikket så må man ta det litt rolig.
Mye av de samme spillereglene gjelder også for grevlingene, man må ikke snakke høyt eller lage lyder som kan skremme de. Og man må hele tiden følge med på grevlingenes adferd, et kremt, eller en nys kan være nok til å skremme dem bort. Pass derfor på å ha drikke i nærheten.
Som oftest går dette veldig bra, dyrene er ganske så tolerange etter hundrevis av besøkende fotografer. Men man må ikke glemme at dette er ville dyr, og ingen dyrepark :-) Nøttekråkene og nøtteskrikene er ikke så skvetne av seg, det er heller ikke ekornene, for den gjengen så handler det mest om å hamstre så mye mat som mulig til glede for fotografene som får uttalige muligheter for blinkskudd.
Et annet tips er at når det er stille foran skjulet, så er det gjerne en grunn til det. En grunn kan være en hønsehauk som sitter slik til at man ikke ser den. Høyt oppe i et tre, eller bak skjulet. Og så har de vanlige varselsignalene fra nøtteskrikene uteblitt, da kan man bli litt lurt til å tro at det ikke er hauk. Men det kan absolutt være hauk selv om de andre fuglene ikke varsler. I et slikt tilfelle kan hauken sitte lenge og bare se an situasjonen, kanskje kommer den ned, kanskje ikke. Så stillhet er også en spennende tid for det betyr ofte at noe er på gang.
Dersom du føler deg usikker blir jeg gjerne med deg i skjulet, da får du veiledning og hjelp slik at du kan nyte noe av det mest magiske norsk natur har å by på, nemlig nærmøte med hønsehauk og grevlinger i et komfertabelt fotoskjul med innlagt strøm, toalett og oppredde senger.
Ta kontak enten på mail: kai @ skogskjulet .no eller på telefon: 90693535 dersom du ønsker å besøke skogskjulet eller ønsker å vite mer.
Comentarios