Som naturfotograf har det blitt mange timer i fotoskjul, både i egne og andres fotoskjul. Jeg har blant annet ventet i to døgn på bjørn i Sverige. Jeg var heldig og fikk bjørn til slutt, i hele ti minutter var bjørnen fremme foran kamuflasjen før den tuslet videre. To døgns venting i et glohett fotoskjul kan tære på tålmodigheten til de fleste. Men jeg har lært meg til at det uansett ikke er noe som heter skuffelse når man jobber som naturfotograf. Jo da, det kan være en liten nedtur dersom resultatene man drømmer om uteblir, men man innser raskt at man med forsøket har gitt seg selv en enda bedre mulighet til neste gang man sitter i et fotoskjul og venter, for det er de som ikke gir seg som ender opp med til slutt å lykkes. Og så lærer man seg raskt at det er opplevelsen i naturen som er det viktigste, og at dersom man lykkes, ja så er det en ekstra hyggelig bonus.
Alt skjer på naturens premisser, og det handler om å ta godt vare på de mulighetene man får. Det er litt av naturfotografiets natur, det å vente, og det å håpe. Selv om man innerst inne vet at naturfotografering er et sjansespill, så skal man alltid ha store forventninger. Man kan til og med gjerne skru forventningene opp noen hakk, da blir man mer skjerpet og enda mer årvåken. Selv under stille perioder, med liten aktivitet foran fotoskjulet er kroppen full av adrenalin, det ligger nemlig alltid en spenning i luften. Lyden av en hønsehauk kan sende forhåpningene til nye høyder, det kan også en total stillhet gjøre. Stillhet kan tyde på at det er noe på gang, og slik kan timene fly av sted mens man sitter og håper og venter.
Og så må man tenke på at det er en stor bonus i seg selv at man er akkurat der man er, at man sitter midt i skogen omgitt av stillhet og fuglekvitter. Man sitter på orkesterplass skjult bak et glass og kan følge med på alt det spennende som skjer.
Det foregår alltid noe rundt skogskjulet, en gjeng med ekorn er stadig innom, svarttrosten likeså. Flaggspetten trives godt med å rote med nebbet i solsikkefrøene og en gjeng med nøtteskriker er aldri langt unna. Småfuglene er opptatt med sitt, spettmeis, granmeis, blåmeis og kjøttmeis fyker frem og tilbake og dompapene dukker nå og da opp. Og er man heldig så kan man avslutte kvelden med en skikkelig bonus, nemlig sjarmøren som du ser på bildet under, grevling.
Jeg må jo også nevne været, det er jo en svært viktig faktor i naturfoto. Det er veldig vanskelig å forutse hvordan været vil utarte seg gjennom en dag. Det beste er å ta det været man får, kanskje dukker det opp situasjoner man ellers ikke ville fått. En ting er sikkert, det blir ikke noen bilder dersom man blir hjemme.
コメント